Snøen har lagt seg og jeg håper den blir liggende en stund. Gi meg noen minus. Jeg vil gjerne ha noen fine dager på skiene mine, for dem har ikke fått alt for mange lufteturer. Men jeg tror ikke på det, jeg tror det blir som alltid, at mildværet kommer og lager sørpe av hele løypa. Men jeg prøver å være optimist, jeg krysser fingrene.
Det er mørket som råder nå. Mørketiden har tatt grep om meg, og jeg kjenner jeg må få gjort noe, og ski virker som en god ide. Vi er jo tross alt langt inne i dag to av det nye året, og jeg har ikke fått gjort mer enn å spilt en runde kort sammen med noen venner. Jeg kjenner jeg er rastløs. Jeg hadde jo planlagt å gjøre mye i år, men tiden løper ifra meg. Har jeg ikke vært her før? Dette virker kjent.
Noen søknader har jeg skrevet. Jeg tror jeg trenger å være nærmere folkene jeg bryr meg så mye om. Jeg vil ikke være en fremmed. Men det er en fremmed jeg har blitt, det er det jeg føler. En jobb i Trondheim er det jeg trenger, tror jeg. Men det er vondt å tenke på å forlate Tromsø. Finner jeg fram skiene nå så klarer jeg nok å leve uten disse tankene en stund, det hadde vært deilig. Men det er nok tanker som trenger å tenkes.
Jeg var hjemme en uke i jula. Den beste uka på lenge. Familien min gjør meg glad, og jeg er stolt av dem. Å være en byrde for dem en til to ganger i året synes jeg ikke er nok. Jeg vil være en konstant byrde. Det hadde vært noe det. Jeg skal sende inn søknadene nå, og finne frem skiene, men først blir det kortspill.
Kanskje det å bo nærmere familien vil hjelpe meg å bli den jeg vil være, jeg vet ikke.
Gammel vane er vond å vende.
=]
Joda, så langt er året bra det. Fin i formen etter gårsdagens lille feiring er jeg også. Så ting ser jo bra ut.
Feiringen i seg selv var ikke den helt store. En god start å sette seg ned på kvelden med Soerlie VSOP og en kopp kaffe. Rockemusikk over høytalerne mens vi satt å glana litt på den o store televisjonen. Tidligere hadde vi tilberedt en nydelig biffmiddag. Rødvinsmarinert indrefilet med fløtegratinerte poteteter, ostegratinert brokkoli og en god soppstuing/saus. Noen venner vi hadde invitert for denne lille nyttårsfeiringen ankom litt senere, og vi smakte litt på vår kjære helgevenn alkoholen, for tradisjon tro så må noen bli veldig full før jeg føler at det nye året er like rundt hjørnet.
Stemningen tok seg opp utover kvelden, og snart var vi klare for den store himmelkrigen i det vi skal inn i det nye året. Og selv om noen hadde starta krigen lenge før tiden var inne, så er det alltid koselig med masse eksplosive ildkuler som farer opp i luften å bråker i lysglimter i det vi hilser hverandre ett godt nyttår, eller godt nytt år.
Så var det på tide å sjekke bylivet. Det viser seg at Tromsø by ikke er det helt store uten sine flotte studenter. For byen var tam, skikkelig tam. Det som var ute av folk trakk sammen på steder hvor jeg, en kar i slutten av 20-årene, ikke trives så godt. Stikkord for mine vanlige favorittplasser ble enten pølsefest eller ståplass, så man kasta inn håndkleet ganske tidlig og dro hjem igjen.
Vel hjemme igjen ble det litt prat med Håvard både om kvelden og det nye året mens jeg tømte det som var igjen i Cognacglasset mitt, før jeg fant fram dyna og gjorde meg klar til en dag med blanke ark.
Og når jeg våknet i dag var arkene blanke dem, jeg har bare ikke fått skrevet noe enda.
=]
Jeg hater kynisme.
Rettere sagt, jeg vil hate kynisme.
Jeg tar meg selv i å være kynisk, og hater det.
Altruisme er fint.
Jeg vil gjerne gjøre noe altruistisk.
Skoleeksemplet på altruisme er ofte dyr som ofrer seg selv for å redde en annen skapning som ikke har noen tilknytning til det selv. Men det er vanskelig å finne andre eksempler. Jeg vet at det sikkert finnes mange, men jeg har en teori om at det meste man foretar seg her i livet, snilt eller ei, har et egoistisk grunnlag. Jeg vil ikke kalle det altruistisk om det gir meg noe.
Det meste jeg gjør som gir meg god samvittighet er ikke altruisme, ei kynisme, selv om det heller mer mot sistnevnte. Jeg er snill og jeg bryr meg, men føler som oftest at jeg ikke er det bare for å være det, men at det gir meg glede. Egennytte. Men skal man kalle alt som har egennytte for kynisme? Svaret mitt er NEI. Man kan vel gjerne gjøre ett skille mellom kynisme og egoisme?
Som Phoebe i “Venner for livet” så tenker jeg ofte på å finne noe jeg kan gjøre for noen uten å få noe ut av det selv. Og da må man vel tenke over sine intensjoner for en handling for å klare å plassere den i en definisjon. Finnes det egoisme i å donere penger til veldedighet som anonym? Svaret mitt er JA. Selvfølgelig ikke som egoisme blir brukt blandt folk i dag, men bakgrunnen for en sånn handling er jo ofte å redde sin egen samvittighet, for å føle seg bra. Han er en egoist fordi han hjelper andre, og føler seg bra?
Jeg er kynisk, ikke mye, men litt. Jeg er egoistisk, ganske mye faktisk. Ikke misforstå meg, jeg har ikke til vane å sette meg selv før andre, men veldig mange av mine snille handlinger har egoistiske intensjoner. Jeg er kynisk i forsvarsposisjon. Når jeg føler meg utsatt trekker jeg i alle tråder som gir meg nytte, som kan gi meg overtak.
Altruisme.
Jeg må vel vente på at du trenger hjelp, sånn at jeg kan ofre meg selv for å redde deg. =]
Jeg skal bli en stabil treningsnarkoman, ikke fortsette i intervaller.
Jeg skal spare penger.
Jeg skal gå til tannlegen.
Jeg skal starte opp skolegangen min igjen.
Jeg skal huske bursdager.
Nå innser jeg at jeg neppe sparer mye penger i år om jeg stikker til tannlegen, men jeg håper på kvantumsrabatt når han skal finne frem slagdrillen å dynamitten. Jeg tror det kan bli dyrt selv med rabatt. Når det gjelder treningen skal jeg bare bli mer fornuftig, for de pausene jeg har hatt kommer av feilbelastning gjennom for harde intervaller når jeg føler at jeg ikke har trent bra nok. Klarer jeg bare å finne en fin balanse i kosthold og trening tror jeg året blir veldig bra, jeg er i hvertfall såpass gira at jeg nesten ikke klarer å vente til Januar viser seg.
Skolegangen min er det eneste her i verden jeg antar har flere hull enn tanngarden min, så nå trenger jeg et prosjekt. Jeg trenger en ide. Kan ikke klage på motivasjonen på denne fronten heller. Jeg har ikke bestemt meg enda for hva jeg vil studere, men tror aldri jeg vil finne ut av det. Så da er det nok best å bare velge noe som frister og hoppe i det med begge beina. Jeg misunner folk som vet hva de vil bli.
Men ingenting av det jeg har snakket om så langt er vanskeligere enn å huske bursdager. Selv med bursdagskalender på PC’n og en gigantisk kalender på soverommet ser jeg for meg at dette kan bli et problem. Her tar jeg gjerne imot tips hvis noen har en lur metode å huske sånt på.
Det siste jeg vurderte som forsett var å slutte å skremme meg selv med å lese om diagnoser på nett. Vet jeg har en fin tendens til å kjenne meg igjen i ting som blir skrevet og diagnoserer meg selv i hytt og gevær. Du kan lese igjennom – http://no.wikipedia.org/wiki/Psykopati – skumme igjennom sjekklista for å kjenne igjen en psykopat/sosiopat. Jeg må ihvertfall innrømme at jeg ble litt skremt. Tror kanskje jeg må bytte ut mine interesser i nettlitteratur =]
bay! =]
Welcome to WordPress.com. This is your first post. Edit or delete it and start blogging!
fasiten 