Fremmed

Snøen har lagt seg og jeg håper den blir liggende en stund. Gi meg noen minus. Jeg vil gjerne ha noen fine dager på skiene mine, for dem har ikke fått alt for mange lufteturer. Men jeg tror ikke på det, jeg tror det blir som alltid, at mildværet kommer og lager sørpe av hele løypa. Men jeg prøver å være optimist, jeg krysser fingrene.

Det er mørket som råder nå. Mørketiden har tatt grep om meg, og jeg kjenner jeg må få gjort noe, og ski virker som en god ide. Vi er jo tross alt langt inne i dag to av det nye året, og jeg har ikke fått gjort mer enn å spilt en runde kort sammen med noen venner. Jeg kjenner jeg er rastløs. Jeg hadde jo planlagt å gjøre mye i år, men tiden løper ifra meg. Har jeg ikke vært her før? Dette virker kjent.

Noen søknader har jeg skrevet. Jeg tror jeg trenger å være nærmere folkene jeg bryr meg så mye om. Jeg vil ikke være en fremmed. Men det er en fremmed jeg har blitt, det er det jeg føler. En jobb i Trondheim er det jeg trenger, tror jeg. Men det er vondt å tenke på å forlate Tromsø. Finner jeg fram skiene nå så klarer jeg nok å leve uten disse tankene en stund, det hadde vært deilig. Men det er nok tanker som trenger å tenkes.

Jeg var hjemme en uke i jula. Den beste uka på lenge. Familien min gjør meg glad, og jeg er stolt av dem. Å være en byrde for dem en til to ganger i året synes jeg ikke er nok. Jeg vil være en konstant byrde. Det hadde vært noe det. Jeg skal sende inn søknadene nå, og finne frem skiene, men først blir det kortspill.

Kanskje det å bo nærmere familien vil hjelpe meg å bli den jeg vil være, jeg vet ikke.

Gammel vane er vond å vende.

=]